Korsvika — Kjerringberget ved Lade

Allan Krill 1998/2000

Geologi er et spennende naturfag.  Det er også svært viktig i vårt samfunn: vår historie og vår fremtid er nært knyttet til vår bruk av ikke-fornybare geologiske ressurser.  Men geologi er lite utbygget som naturfag i skolene.  NTNU har et solid undervisningstilbud i geologi, men det har alltid vært forbeholdt de som tar en ingeniør utdannelse.  Man må lete lenge for å finne en annen universitetsby der studenter som vil bli naturfaglærere ikke har mulighet til å ta hovedfag i geologi.  (Dette er i endring!  Om noen få år blir det et fullt utviklet geologi utdanningstilbud).  Som resultat har vi få skolelærere med geologisk bakgrunn, lite geologiundervisning for barn og ungdom, og lite kjennskap til geologi hos folk flest.  Vi kan lett gjenkjenne og fortelle om lokale dyrearter, sopparter og plantearter . . . men lokale bergarter?

Hensikten med denne ekskursjonen er at nybegynnere kan oppleve geologi som en interessant del av naturen.  Ekskursjonen er egnet for skoleklasser, fra ca. 5. klasse og oppover til universitetsnivå, og også til barnefamilier og andre grupper.  Den stiller ingen krav til forkunnskaper i geologi, og krever heller ikke at lederen har geologisk erfaring.  Faguttrykkene er skrevet første gang i kursiv, med håp om at de kan læres og brukes underveis.  Det er ikke nødvendig at lederen behersker disse uttrykkene for å lede ekskursjonen.  Det anbefales imidlertid at lederen tar en befaring til Korsvika på forhånd for å bli kjent med kartet og lokalitetene.

Ekskursjonen kan gjennomføres på én turdag.  I tillegg til geologi, blir det tid for flere gode naturobservasjoner, samling av ulike prøver, for grilling og frilek.  Her er det fotballbane, lekeplass, toalett, drikkevann, og piknikplasser.   Spesielt ved fjæresjø er det mye biologisk natur å oppleve.

Grunnkartet er laget av Kart og oppmålingskontoret ved Trondheim kommune.  Dette kartet bør fotokopieres slik at hver deltager får sitt eget eksemplar.  I tillegg bør hver deltager ha med en vanlig blyant og viskelær, et sett med spisse fargeblyanter, og en liten notisbok/tegnebok.  Det er artig å ha med et forstørrelsesglass, og kanskje et kompass.  Lederen bør ha med seg denne ekskursjonsguiden med (hentes fra allan.krill@geo.ntnu.no). Det er også fint å ha en liten hammer for å slå av bergartsprøver, en lommekniv for å bestemme hardhet på mineraler, og plaster til små skader.  Ha også med en rull plastposer (ca. 1-liter størrelse) slik at hvert deltager kan få sin egen pose til å samle på spennende ting de støter på: bergarter, mineraler, glatte småstein, skjell, måkefjær (...ølflasketopp, vinflaskekork, en-gangs lighter, snusboks – her er det egentlig veldig lite søppel, men barn finner ting de kjenner igjen!)

I forbindelse med turen og geologiundervisning generelt, anbefales det at lederen har et eksemplar av Berggrunnsgeologisk kart over Norge, M 1:1 million, og Kvartærgeologisk kart over Sør-Trøndelag fylke, M 1:250 000.  Begge disse kjøpes hos NGU (tel 73904011), og koster tilsammen ca. kr. 200.  Man trenger ikke å være geolog for å ha nytte av disse.  Det anbefales også at lederen har med seg den lille boken: Ut i Naturen: 600 norske vekster og dyr i farger som koster kr. 68 på bokhandelen.   Den har bilder av det meste man kommer bort i, inklusiv noen mineraler og bergarter.

Denne guiden skal forbedres og utvides.   Lokalitetsbeskrivelsene er skrevet som om jeg selv var leder.  Det er ikke meningen å sette ord i munnen på de egentlige ledere for en slik tur.  Ta heller opplysningen som ligger her og presentere det på den mest hensiktsmessige måten.  Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger om hvordan det gikk med deres tur, og med forslag til endringer i guiden.

Grunnkart over Korsvika.
Guidekart over Korsvika 
Får du ikke utskrift av disse kart, må du ta kontakt!

Allan Krill   allan.krill@geo.ntnu.no
Prof. i geologi, NTNU tel. 918 97 197.
http://folk.ntnu.no/krill

1. (se lok.1 på fasitkart)
Vi går ned til fjorden og smaker på saltvannet, ser på tangen og snakker om flo og fjære.  Vi bygger en høy varde av store flate stein like nede i vannet.  Ved å se på denne varden ut på dagen vil vi kunne merke hvor mye fjorden har steget eller sunket siden vi kom.  Vi kan sjekke avisen for å se når det er flo og fjære i dag og imorgen (flo og fjære meldes sammen med værmeldingen hver dag i Adresseavisen.)

2.
Først går vi opp til bergveggen i dette nedlagte steinbruddet og gransker bergarten og mineralene den består av.  Folk flest vil kalle dette "gråstein," men nå skal vi se at den bare er grå på avstand (det er, forresten, ingen bergart som heter gråstein, og litt følsomme bergarter blir nokså fornærmet hvis du kaller dem det!)   Bergarten her heter trondhjemitt-gneis og den består av flere mineraler av forskjellige farger.  Her er gneisen forholdsvis grovkornet og de flere-millimeter-store mineralene er lett synlige og pene.  Enda penere er de med hjelp av et forstørrelsesglass.  Fem mineraler kan lett finnes. Feltspater er rosa, hvite, gulhvite og lysegrønne. Kvarts er glassaktig grå eller hvit, mørk glimmer (biotitt) er nesten svart, grønn glimmeraktig mineral (kloritt) er mørk grønn, lys glimmer (muskovitt) er sølvaktig, og epidot er lysgrønn.  I tillegg er det korn av metallisk svovelkis (narregull) noen steder, som forvitrer så lett at rustfargen renner ned over veggen.  Selv om vi ikke kan gjenkjenne og huske alle disse mineralene, kan vi stille spørsmålet: «Hvilke farge mineraler kan vi finne i denne bergarten?»  og la barna se etter og rope høyt hvilke farger de ser.  Fargene (men ikke mineralnavn) skrives også ned i notisbøkene.

3.
Trondhjemitt er en granitt, dannet av en smeltemasse som trengte inn i andre bergarter (som da heter sidebergarter) og så størknet.  Vi klatrer opp til grensen mellom trondhjemitten og sidebergarten, som er grønnskifer.  Grensen er godt synlig i veggen.  Legg merke til at grønnskiferen ligger med skifrighet parallelt med grensen, og at trondhjemitten også har en struktur ("gneis-struktur") som er parallelt med grensen.  Det er ikke alltid slik, men her er bergartene blitt presset tett sammen, og begge er noe flatklemte ved denne grensen.

4.
Nå går vi litt tilbake foran veggen og tegner grensen mellom trondhjemitt-gneisen og grønnskiferen.  Dette blir en liten tegning i hver bok.  Det er ikke lett å tegne bergarter for første gang, men vi prøver, fordi det å tegne noe hjelper oss å se det bedre.  Også læreren må prøve å tegne.  Først kan vi fargelegge grønnskiferen grønn og gneisen grå, og med vanlig blyant tegne en tydelig grense mellom de to bergartene.  Så kan vi merke at det er horisontale sprekker (og gneis-struktur) i gneisen, og horisontal skifrighet i grønnskiferen.  Disse tegnes med vanlig blyant over den grå og den grønne fargen.  Det er også vertikale sprekker i gneisen, som tegnes.
Hvis vi klatrer litt opp på gneisen igjen vil vi merke at de berghyllene som vi står på har en spesiell overflate.  De har et belegg med mineraler (mest lys- og grønn glimmer) som er blitt «smurt ut» i sørvestlig retning (245°).  Denne strukturen heter glidespeil, og glideretningen samt de små hakkene (som på smørefrie ski) viser at bergartene på oversiden av glidespeilene har beveget seg mot sørvest i forhold til berghyllene som har gått mot nordøst.  Den gneis-strukturen er dannet i forbindelse med bevegelse innenfor hele trondhjemitten.  Slik bevegelse tilsvarer en stokk med spillekort som er presset ut slik at hvert kort har glidd mot sørvest i forhold til kortet som ligger under.  Denne glidningen gikk mest på de glatte plan av lyse- og grønne glimmermineraler.  Det er også gjennom slik glidning at grønnskiferen og andre skifer-bergarter har fått sin skifrighet, men det er sjelden at vi kan se spor av dette, og dermed er dette trondhjemitt-steinbruddet nokså spesielt.

5.
Vi går opp turstien (til høyre for lok.3) over grønnskiferen.  Fjellet her heter Kjerringberget og er 45 m.o.h.  Her er grønnskiferen ikke særlig skiferaktig, og bergarten kunne kalles grønnstein.  Både grønnskifer og grønnstein er vanlige betegnelser for slike bergarter.  Fjellet her er også gråfarget der grå lav vokser på overflaten.  Det er bare på steder der det ikke vokser lav, at vi ser at bergarten er grønn.  Vi ser et uregelmessig mønster, som kalles putestruktur.  Slik struktur er dannet når lava renner ut og størkner under vann -— en undersjøisk lavastrøm.  Forekomster av putelava-grønnstein mange steder viser at nesten alle bergartene fra Bymarka til Lade til Vassfjellet opprinnelig ble dannet av undersjøiske lavastrømmer i et hav som nå er blitt borte.  Etter at lavaene hadde størknet som bergarter, trengte nye smeltemasser (av trondhjemitt) inn i dem.  Senere er disse tørre størkningsbergartene noe omdannet i kontakt med varmt grunnvann i jordens skorpe.  Etter omdanningen er de opprinnelige bergartsstrukturene nesten ugjenkjennelige.  Dette kan sammenlignes med en pakke med ferskt tørt knekkebrød som er omdannet av å ha ligget i litt varmt vann.
Grønnstein består av andre mineraler enn de vi så i trondhjemitt, og den er så finkornet at vi sjelden ser mineralene (som i finbrød).    Der grønnskiferen er mørk grønn består den mest av mineralene grønn glimmer (kloritt) og amfibol.  De lysegrønne feltene består mest av mineralet epidot.  Noen steder er det prikker av lysegrønn epidot.  Noen av disse prikkene var opprinnelig feltspat korn som er blitt erstattet av epidot.  Andre var blærerom: gassbobler i den opprinnelige lava som senere ble fylt med epidot.  Vi ser også lysegrønne årer, som var sprekker i den avkjølte lava som ble fylt med epidot.
På toppen av Kjerringberget er det et piknikbord.  Når vi er ferdig her går vi ned stien igjen.

6.
Fra denne lokaliteten tegner vi en skisse av hele Kjerringberget, med de to bergartene trondhjemitt-gneisen og grønnskifer.  Vi tegner den samme grensen som i tegningene ved lok.4.  (Hvor går grensen til høyre for steinbruddet?  Der er det bare gressplen.  Dette kan vi svare på etter lok.10).  Legg merke til at høyt opp til venstre på Kjerringberget er det en tynn gang (åre) av lys trondhjemitt som trenger oppover gjennom grønnskiferen.  Den ble presset ut fra den store trondhjemittsmelten før den størknet.  Vi bør få denne gangen med i tegningen, fordi vi skal se andre slike ganger ved lok.17 og 18.

7.
Nå skal vi kartlegge både gneisen og grønnsteinen, dvs. tegne dem av på kartet.  Med rød fargeblyant, setter vi farge på kartet der vi ser at fjellet består av gneisen.  Vi pleier å bruke rødfarge for trondhjemitter og andre lys-fargete størkningsbergarter dannet fra glødende smelte.   Her går det litt tid til å vise alle hvor vi er på kartet.  Vi går over svaberget mot lok.9 og kartlegger underveis med rød fargeblyant.
Legg merke til de årene av hvit kvarts (ca.10cm tykke) som kutter trondhjemitten her.  Kvarts er et veldig hardt mineral, den kan ikke risses med kniv.  Hvor mange kvartsårer finner vi?  (La barna telle dem, men de blir kanskje ikke enige: det er minst 5 årer, enda flere hvis vi ser nøye etter…)  Vi bør ta god tid her, og tegne en av disse kvarts-årene i tegneboken.  Vi kan også tegne dem på kartet.
Kvarts er et vanlig mineral som fyller tomrom når en sprekk åpner seg i en bergart.  Her har store krefter dratt i jordskorpen, og revet disse sprekkene åpne.  Vi kan gjøre det samme med en tykk skyve med brunost.  Hvis vi strekker den så rives den.  Og hvis den ligger litt i varmen så svetter osten litt, og vann (kanskje med litt myse og litt fett) siger inn i sprekken.  Det samme har hendt med fjellet.  Det er strukket av store krefter dypt i jordskorpen der bergartene er varme og litt myke.  Det har åpnet seg sprekker, og disse er fylt med vesker som tørket ut og etterlot kvarts.  (Andre sprekker i Korsvika er fylt med mineralene kalkspat eller epidot.  Det er disse tre mineralene som har lettest for å løses opp fra bergarter og felles ut i åpne hullrom.)

8.
Vi står og «kartlegger» steinbruddet og Kjerringberget herfra.  Det vil si, vi setter rød farge på kartet der steinbruddet ligger.  Vi får med grensen (lok.3) på kartet.  Den tynne gangen av trondhjemitt som vi tegnet ved lok.6 blir en tynn rød strek på kartet.  Turstien som vi tok opp til lok.5 fargelegger vi grønn på kartet, fordi der var det bare grønnskifer hele veien og oppe på Kjerringberget.

9.
(Her er en liten digresjon, som er pedagogisk nyttig med hensyn til lok. 20, 21, 22.)
Mens vi fortsatt er nede ved vannkanten, ser vi på de store steinblokkene av trondhjemitt-gneisen som ligger i fjæra under steinbruddet.  Blokkene har skarpe kanter som ikke er avrundet.  Vi ser også mange vertikale sprekker i steinbruddet, som vi har kanskje tegnet (lok.4 og 6).  Når fjellet sprekker og blokker faller ned, har blokkene skarpe kanter.  Ved lavvann ser vi små stein i fjæra.  Disse hadde også skarpe kanter da de først kom i vannet, men steinene er nå avrundet fordi de rulles av store bølger.  Bølgene dytter de småsteinene, og deres skarpe kanter slipes av.  De store blokkene rulles ikke av bølgene, og de beholder sine kanter.

10-11.
Nå fortsetter vi med kartlegging, oppe ved steinbruddet.  Hvor går grensen til høyre for lok.3?  Her er det bare gressplen!  Det må ligge fastfjellsbergarter noen meter under gress og jord…  Vi må finne blotninger av fastfjell for å kartlegge denne grensen.  Vi går opp til husene (lok10), der vi kanskje finner fastfjell igjen.  Visstnok, der ligger det blotninger av både grønnskifer (10) og trondhjemitt-gneisen (11), og disse settes på kartet som fargeflekker.  De er bittesmå blotninger, men er veldig viktige for å vite hvor grensen går på kartet.  Geologi, og geologisk kartlegging, er litt av et detektivspill — vi snuser rundt og prøver å oppdage hvor bergartene ligger og hva de har gjort med hverandre...

12-16.
Vi fortsetter til høyre med blotninger av trondhjemitt-gneisen (12) og grønnskifer (13), og kartlegger alt vi ser.  Når vi kommer ned til lok.16. (en kvartsåre forresten) er det mulig å tegne en grense med blyant, mellom de røde og grønne prikkene vi har tegnet på kartet.

17.
Her er det hovedsakelig grønnskifer, men det er en tynn gang med trondhjemitt (ca.1 meter tykk) som går gjennom grønnskiferen.  Vi kartlegger den som en rød strek på kartet.  Den store trondhjemitten ligger under fjorden i Korsvika og vi ser den ikke.  Men den store trondhjemittsmelten har presset ut denne tynne gangen slik som gangen vi tegnet ved lok.6.

18.
Her er det også en tynn trondhjemitt-gang (ca.1 meter tykk) som er lik de andre.  Over den ligger noen centimeter med grønnskifer og litt hvit kvarts.  Vi kartlegger trondhjemitten som en rød strek på kartet, og gjør en tegning i tegneboken av trondhjemittgangen, med grønnskiferen over, og med kvartsåren over den.
Når vi er ferdig med tegningen, ser vi nærmere på en av disse trondhjemittgangene.  Legg merke til at kornstørrelsen er mye mindre enn i steinbruddet, der mineralene var grovkornet og tydelige.  Det er vanlig at tynne ganger av trondhjemitt er finkornet og store kropper av trondhjemitt er grovkornet.   Dette er fordi mineralkorn vokser sakte i en avkjølende smeltemasse.  En tynn gang avkjøles fortere enn en stor kropp, og dermed blir kornstørrelsen annerledes.

19.
Mellom lok.17 og 18 finner vi rikelig med mineralet kalkspat.  Kalkspatkrystallene her er gul-hvit i farge og mange centimeter store, slik at de karakteristiske diagonale kløvretninger er tydelige.  Kalkspat er oppløselig i regn og havvann.  Det er et søkk i terrenget her rundt kalkspat-forekomstene.  Det var opprinnelig et lag med mer kalkspat her som nå er blitt oppløst vasket vekk.

20, 21, 22, 23.
Her er det flere store steinblokker, og disse fire (se guidekartet) er mest interessante.  De er ganske avrundet, uten skarpe kanter.  Det viser at de har tumlet mye, og de skarpe kantene er slitt helt av.  Vi ser at de består av lys sandstein med boller av rullestein i.  Trondheim har ingen slike bergarter i fastfjell, og disse flyttblokkene har tumlet mange mil — helt i fra nærheten av svenskegrensen ved Røros!  Denne lyse bergarten heter sandstein med konglomerat, og har fått nummer 105 på det geologiske kartet over Norge.  En fjerde flyttblokk (23) er av grovkornet granitt med store rektangulære feltspatkrystaller i.  Den er fra bergarten med nummer 231 på Norgeskartet, som også forekommer ved svenskegrensen.

Flyttblokkene har kommet med isbreen som dekket Norge for 12 000 år siden.  Det var en opphopping av snø og is som var ca. 3 000 meter tykk ved svenskegrensen.  Isbreen ble tynnere mot alle kyster i Norge, og i Trondheim var den ca. 1 000 meter tykk.  Tykk is flyter utover, fra området der isen er tykkest til områder der den er tynn.  Dette er som seig honning som ligger oppe på et bord.  Isen fra svenskegrensen ved Røros tok med seg sand, grus og rullesteiner derfra og hit, og da isen smeltet (for 10 000 år siden) ble flyttblokkene liggende igjen over hele Trondheim, selv på de høyeste toppene i Bymarka.

24.
Her er fjellet spesielt glatt — det er blitt polert av fin sand som satt fast i bunnen av isbreen som beveget seg over det norske landskapet.  Isbre-is med sand fungerer som sandpapir på fjellet.  Men det var også store sandkorn og stein festet i isen, og disse førte til isskuringsstriper i fjellet.  Her ser vi isskuringsstriper i nordvestlig retning (310°), som viser at isen kom fra sørøstlig retning (Røros) på vei ut mot kysten.  (På det Kvartærgeologisk kart over Sør-Trøndelag er det tegnet mange tilsvarende isskuringsstriper i Trondheim.)  Læreren legger et kompass ned på fjellet parallelt med isskuringsstripene, og vi tegner kompasset og isskuringsstripene i arbeidsboken.  Det er en tankevekker at denne ispolering og disse mm-dype isskuringsstripene fortsatt er synlige etter 10 000 år!  De sporene som mennesker lager i fastfjell — med sprengning i fjell i forbindelse med veier og steinbrudd — blir også synlige til den neste innlandsisbre drar over Norge og skurer dem bort (antagelig om ca. 23 000 år).   (Lok. 24 er på en halvøy som ikke er tilgjengelig en kort stund ved flo.  Hvis vi er uheldig med tidevann, kan vi heller se mindre tydelige isskuringsstriper ved lok.25, som alltid er tilgjengelige.)

26.
Det er flere strender ved Korsvika, men det er lite sand.  Den beste sandstranden på Korsvika ligger her.  (Vi bør kanskje ikke nevne høyt at sanden er blitt kjørt hit med lastebil!   På naturlige strender kommer sanden mest fra fjellet, og fraktes med elver og kyststrømmer.  Det er kun lite sand som dannes gjennom slitasje av fjellet på selve stranden.  Sanden her er antagelig hentet fra Gaula elv eller Øysanden.)  Sand er som regel grå, som «gråstein», men hvis vi ser sand med forstørrelsesglass, eller i mikroskop, består den av mineralkorn av mange farger.  Det vanligste mineralet er glassaktig kvarts.
Bølger har evne til å sortere sand, grus og stein etter størrelse.  Vi ser her flere striper eller soner med din sand og grov sand etter hverandre.  Rullestein ligger der bølgene har mest energi, mens sand ligger høyt på stranden der bølgene har mindre energi.  Men bølger slår bare når det blåser, og det kan blåse vind ved flo eller ved fjære.  Derfor ligger det som regel flere linjer eller striper med rullestein, grov sand og fin sand langs stranden.

· Få tak i prøver av mineralet kalkspat (helst ikke ødelegg lok.19.  Kalkspat kan hentes andre steder).   Kalkspat har en enkel kjemisk formel CaCO3 og består av kationet Ca bundet med anionet CO₃.  Det bruser i svak syre, fordi CO3ionene blir til CO2gass ved oppløsning i syre.  Dette kan oppleves i klasseromet ved å dryppe litt svak saltsyre på mineralet.  Ionene Ca og CO3 er kjemisk bundet i et diagonalt gitter, og derfor har mineralet de karakteristiske diagonale kløvretninger.  Når vi slår en kalkspat krystall med hammer, sprekker det i diagonale ruter.  Dette kan også gjøres i klasserom.  Det er mykt og kan rispes med kniv, fordi de kjemiske bindningene er svake.

· Få tak i prøver av mineralet kvarts. Det har en enkel kjemisk formel, SiO2.  Det bruser ikke i svak syre.  Den kjemiske bindingen mellom Si og O2 er meget sterk, og kvarts er hard og kan ikke rispes med kniv.  Det er like sterke bindinger i alle retninger, og derfor har mineralet ingen kløvretninger.  Når vi slår på kvarts med hammer, sprekker det i tilfeldige retninger.  Dette kan også gjøres i klasserom.

· Diskuter hvorfor havet smaker salt.  Hvor kommer disse salt-ionene fra?  (Havvann er bare ca. 96,5% H2O, omtrent det samme som en fersk agurk!    Når vi tørker disse ut er det 3,5% igjen.  Salt-ionene i havet kommer fra vann, som siger gjennom sprekker i bergartene og løser opp og fjerner noen ioner.  Det samme grunnvann kan forårsake utfelling av ioner i sprekker, som vi har sett med kvarts, kalkspat og epidot.)

· Lag krystaller på en snor fra en mettet løsning av sukkerlake.

· Se på "grå" strandsand gjennom et mikroskop eller med forstørrelsesglass.  Det er mest kvarts sand (ser ut som glass), men det er også mange andre mineraler.

· Lag "gråstein" på et papirark.  Tegn mange fargeflekker ("mineraler" på et lite ark og spinn arket fort rundt på en blyant eller noe lignende.  Når det spinner på denne måten, blandes fargene og de ser grå ut.  Slik er det med trondhjemitt og med strandsand.

· Nå har vi opplevd tidevann forskjell ved Korsvika.  Forklar hvorfor det er to flo- og to fjæresjø hver dag, og hvorfor de kommer litt under en time senere hver dag.  (Dette kan forklares lettest med en tegning.  Månen drar på vannet og forårsaker flo på den siden av Jorden som er ligger nærmest Månen.  Det blir minst drag og derfor også flo på motsatt siden av jorden.  Jorden roterer en gang per døgn, og derfor er det to flo hver dag.  Men Månen går rundt jorden i samme retning som Jorden roterer, så Jorden må rotere litt mer for at samme punkt igjen skal være mot månen.  Månen bruker ca. 29,5 døgn å gå rundt Jorden.  Så etter et døgn har Månen kommet 1/29,5 del videre.  Vi kan regne ut at 1/29,5 del av et døgn (24 timer) er ca 49 minuter.  Så i gjennomsnitt bør flo komme ca. 49 minutter senere imorgen enn i dag.  I Trondheim kommer kan det være alt fra 20 til 90 minutter, pga. geografiske uregelmessigheter som jeg skulle gjerne forstå mer av...)

· Ta stiv honning og helle den ut over en tallerken.  Den blir ikke mer en et par cm. tykk.  Innlandsisen blir ikke over 3500 m tykk.   Både honningen og isen renner vekk i alle retninger fra der de er tykkest, og kan også renne oppover et ujevnt eller stigende underlag.  Tegn et kart over Norden, og en pil fra Røros mot Trondheim.  Tegn radiale piler i alle retinger vekk fra Bottenviken, der isbreen var tykkest.  (Kontinentet ved Bottenviken ligger fortsatt under havnivået, fordi den tykke isen var så tung der.)  I Oslo går isskuringsstriper mot sør og i Finnmark går de mot nord.  I Trondheim mot nordvest.